Vegmyndigehtene gikk med på at sambandet til Skudenes igjen skulle flyttes tilbake til Mekjarvik. Trafikkantene måtte imildertid betale bompenger 'som om de kjørte gjennom Rennfast' uten i det hele tatt å gjøre det.

Igjen ble det litt mere trafikk på Mekjarvik. Vegmyndighetene til ideen å slå sammen fergesambandende til Kvitsøy og Skudeneshavn.

Til det så trengtes det en særegen ferge, med mulighet til å seile svært raskt i ruten, da det ville kreve større hurtighet å kunne opprettholde fekvensene som 2 ferger tidligere opprettholdt, den måtte ha dimensjonene og egenskapene, bla. ift. motorkraft og manøvringsdyktighet til å kunne betjene Kvitsøy's trange innseiling og svært værutsatte fergeleie, samtidig måtte fartøyet ha muligheten til å manøvrere godt i Skudeneshavn. Det krevde design av et helt nytt konsept. Det knyttet seg selvsagt ganske store utfordringer til byggingen av en slik farkost.

Kontrahering, bygging m.m. ble fra Stavangerskes side ledet av en svært dyktig og erfaren kaptein, Odd Malterud, som i en årrekke hadde vært kaptein på en rekke fartøy som har krysset Skudefjorden.

Stavangerke eier selv fartøyet. Etter at fartøyet ble ferdigstilt ble Statens Vegvesen berømmet for effektivitet og villighet til å satse alt det som trengtes på å få fartøyet så godt som mulig. Fartøyet ble et norskbygd fartøy, bygget sør for Stavanger ved to verft i Flekkefjord's området.

Fartøyet kostet 110 millioner NOK og er en 'prototype' i sin klasse, en tenker seg slike fartøy bla. til å krysse Vestfjorden i Nord-Norge. Før fartøyet ble utviklet testet man ut mange ulike modeller hos MarinTech i Trondheim og fant frem til den beste skrogutforming, som gjør at hun har sin svært smale og sylindriske form, da dette viste seg å bli den optimale løsningen for å tåle de harde værfohols som råder på hennes rute. Hun er disel-elektrisk, diesel benyttes for produksjon av elektrisitet for å drive hennes propeller maskiner. Hun har 2 azimutter, 1 i hver ende av hennes skrog.

Hun har undersjøiske finner, mer som vinger, som reguleres for å gjøre henne mest mulig stabil i hard sjø (Høyst uvanlig for en ferje, for å si det slik, de fleste benytter slingretanker om de er utrystet for å gå i høy sjø.). Hennes redningskapasitet overgår 200% av tillatt passaserantall, hun har tredoble baug-porter, opererer med en mesjhastighet på 17 knop og kan gå raskere.

Myndighetene forbeholder seg retten til å flytte henne til andre samband om forholdene skulle tilsi det. Det er imildertid et faktum at hennes samband har økt med 24% bare på Skudenes-trafikken, og når en tar i betraktning at dette skyldes at en rekke tyngre kjøretøy benytter dette sambandet etter at hun kom i drift, og at kapasiteten tidvis ikke kan møtes av henne. Da sier det seg selv at både sambandet og fergen er høyst tiltrengt.

Hun er en 'solskinnshistorie' ved at hennes sjøegenskaper og øvrige egenskaper overgår hva som var forventet av henne. Hennes manøvringsdyktighet må sees, fra å stå i ro til å flytte seg en centimeter eller to fremover, ser det ut som hun greier det, akkurat slik mannskapet ønsker, hun er ikke et fartøy som kommer hverken klosset eller hardt inn i havnen, heller raskt, smidig og elegant.

Den tidligere Kvitsøy-fergen, M/F "Kvitsøy" benyttet 45 minutter på seilinger hver vei, M/F "Fjordveien" greier imildertid seilingstidene på halvtimen. På hele strekninegn Mekjarvik-Kvitsøy-Skudeneshavn benytter hun 85 minutter, mot 70 minutter hos forgjengeren M/F "Skudenes" som selvsagt ikke la kursen om og stanset på Kvitsøy på sine seilinger.

Det bør tilslutt legges til at M/F "Fjordveien" er var det første fartøyet i EU-området som oppfyller EU's nye og svært strenge krav.

Ruteplanen til M/F "Fjordveien" er tett, på de fleste seilingene har hun 5 minutters stopp i Mekjarvik og Skudenes og er kun innom Kvitsøy så lenge som påkrevd for landing av passasjerer, kjøretøy og gods og ombordsstigning og ombordskjøring og lasting.

De eneste problemene fartøyet hadde, var en lengre periode hvor en søkte etter en feil, det viste seg å være et lysrelé som slo ut ift. styresystemer på broen. Som et klingende kjelenavn ble hun derfor klat "Feilveien".

Fartøyets navn, M/F "Fjordveien" er interesant nok et brudd på Stavangerske's navnetradisjon. Det passer godt ! Hun er noe helt nytt og 'eget'. Navnet stammer fra Stavangerkskes tidligere konkurrent, som i en periode trafikkerte sambandet Mekjarvik-Skudenes/Arsvågen med et fartøy med dette navnet. Konkurrenten eksisterer ikke lenger ( Rogaland Kystferger AS datterselskap av AB Rutelaget Askøy-Bergen, denne rederigruppen formet Fjordline).